– Vi lager øsekar, forklarer en av mennene.
De tradisjonelle øsekarene i furu skal etter hvert selges i museumsbutikken, men det har ingen hast å bli ferdig. Det tar den tiden det tar.
– Det jeg ikke får gjort i dag, ligger til neste gang, og gangen etter det igjen, sier mannen og smiler fornøyd.
Deltakeren, som er i slutten av 60-åra, gleder seg til tirsdagene på Kystmuseet. Det er et par år siden han fikk demensdiagnosen, og han synes det er fint å ha noe å gå til, et fast holdepunkt i uka.
Og for ham passet det perfekt. Han bor fremdeles hjemme, sammen med kona, og har vært vant til en travel hverdag med full jobb og aktiv fritid.
– Jeg trenger noe å holde på med, jeg er ikke typen som kan sitte på et senter og drikke kaffe i timevis. Jeg har alltid elsket å drive med ting, enten det har vært motorsykler eller fisking. Derfor er det så fint å være her, hvor vi får gjøre mye forskjellig. Kona mi er også glad for at jeg er med på dette, forteller han.
På tirsdagene blir han hentet av bussen som kjører ut til Kystmuseet. Her møter han andre mennesker, både eldre med demens, som han selv, og yngre. De driver med ulike aktiviteter, og spiser lunsj sammen før de blir kjørt tilbake igjen på ettermiddagen.
– Jeg hopper av bussen litt tidligere og går de siste kilometerne hjem. Ekspertene sier det er viktig å komme seg ut og være i aktivitet - og jeg tar imot alle råd!
Han skjønte selv at noe var galt før han fikk diagnosen. Det var noe som ikke stemte. Han glemte ting. Tid og tall ble vanskelig. Klokka ble umulig å skjønne. Penger ble bare surr.
– Det er blitt vanskeligere å finne ordene. Når jeg skal si noe, har jeg glemt hva det var. Veldig irriterende. Men det er sånne ting jeg må lære meg å håndtere. Og jeg får god hjelp av kona og sønnene mine. De passer på, så jeg har det egentlig bra.
På Kystmuseet er han blitt kjent med andre som har samme interesser som han selv, og etter en aktiv og sosial dag her er han aldri sliten.
– Nei, da gleder jeg meg bare til neste tirsdag.