Ukrainske Alexandr tok sine første steg på Gjesdal gjestgiveri i midten av april. Han og moren Alexandra var en del av to busslaster med flyktninger som kom kjørende fra Polen den første helgen i mars. Det var først da bussene var på vei nordover at innehaver Bjørn Lende mottok en telefon. 

- Det første døgnet, der vi startet med dette på en lørdagskveld, var ekstremt hektisk. Det første jeg tenkte på var at vi måtte ha mat klar til de som kommer, i tillegg til at vi trengte å ha sanitære artikler på plass. Vi fikk tak i noen kontakter som kunne hjelpe oss med det på kort varsel. Ellers var det mye praktisk for å få senger og annet klart, og den første søndagen hadde vi mellom 20 og 30 i sving på dugnad, sier innehaver Bjørn Lende.

Siden 6. mars har Lende og Gjesdal Gjestgiveri på det meste gitt husrom til 70 ukrainske flyktninger. Først ankom de to bussene fra Polen, og etter det har også flere slektninger fra de allerede ankomne kommet til.

- De aller fleste som er her nå har vært her fra starten av. Vi visste jo litt om hva de hadde vært igjennom, og det var med stor spenning vi tok imot dem. De så trøtte og slitne ut etter fem-seks dager på reise. Det var naturlig, flere av dem hadde små barn, og det var også en usikkerhet som preget dem da de kom. Et døgn senere, på mandagskvelden, da merket jeg at det var helt annerledes. Folk hadde kommet til ro. De hadde fått tatt seg en dusj, en god natts søvn. Totalt sett har det gått overraskende bra, sier Lende. 

Før ankomsten hadde han fått varslet Gjesdal kommune.

- Jeg tenkte at dette ikke akkurat var noe den politiske ledelsen skulle lese i avisen når de allerede hadde ankommet. Klokken 22:00 sendte jeg en tekstmelding til fungerende ordfører Unn Birkeland, siden Frode Fjeldsbø på det tidspunktet var sykemeldt, der jeg kort varslet om at vi ville ta imot disse flyktningene, forteller Lende, og legger til:

- Svaret kom omtrent med én gang, og det var positivt. Selv om jeg nok ser for meg at det kom som et lite sjokk på henne.

Mandagen ble det holdt møte mellom de frivillige og den politiske ledelsen i Gjesdal, der det ble gjort klart hva som hadde blitt gjort, og hvordan det hadde gått. Diskusjonene gikk om hvordan ting skulle løses videre. I mellomtiden var det flere som skulle finne seg til rette i et nytt land, etter å ha blitt tvunget ut av sitt eget. 

Natalia Kunitsyna jobbet i finanssektoren i Kyiv før krigen startet. Hun kom til Gjesdal 6. mars.

Det gjorde også Anastasia Romanyiuk, som var frisør før krigen brøt ut. Begge har et ønske om å være bidragsytere til det norske samfunnet, så fort som det lar seg gjøre.

Takknemlige

- Vi er utrolig takknemlige. Det var godt å komme her. Vi har truffet utrolig mange flotte personer, som har hjulpet med mat, medisiner og alt vi trenger, sier Anastasia.

Vi treffer de to ved Figgjoelvens bredder, rett nedenfor Gjesdal gjestgiveri. Da vi snakker med dem er det ikke mange minuttene før de skal videre. Det har vært standarden så lenge det har vært personer boende ved Gjestgiveriet.

Det spises frokost og middag, og ellers er det sparsommelig med folk i fellesarealene. Noen går på turer, andre går på bibliotek, og de barna som er i skolepliktig alder går nå på skolen. Samtidig er det ikke bare det rent praktiske som har blitt ordnet. 

- Vi føler oss trygge her, og vi får god støtte. Det var jo mye bedre å komme hit, fremfor å være i våre hjem. Jeg var utrolig redd,forteller en merkbart preget Anastasia, mens venninnen nikker i enighet, og skyter inn:

- De frivillige her gir oss så mye mer enn bare de materialle tingene, Vi trenger klemmer, vi trenger å snakke, og det er viktig for oss. Det har vi fått fra de frivillige her, og det har vært så viktig, sier Natalia.

De to har ingen planer om å ligge på latsiden. Ønsket til begge er å kunne være bidragsytere i det norske samfunnet.

- Vårt håp er at neste gang vi snakker sammen, så gjør vi dette på norsk, sier de to.

Mikhail Koptegin er 40. Han kom til gjestgiveriet sammen med sin mor.

Da vi treffer Mikhail er han på vei i ens ærend for å gjøre som mange andre som har bodd på gjestgiveriet de siste månedene.

- Jeg skal til biblioteket for å lære norsk, sier Mikhail, og gir oss et par eksempler på det han har lært så langt.

Nettopp norskopplæring har vært en kilde til en viss frustrasjon for ukraineren etter at han ankom Norge. I likhet med Natalia og Anastasia har han et brennende ønske om å kunne bidra, og da er språk en viktig del av det.

- Jeg har forstått det sånn at omtrent hele Norge stenger under sommeren, noe som skaper utfordringer med norskkurs. Det synes jeg er veldig synd, forklarer 40-åringen ettertenksomt.

Til tross for utålmodigheten når det gjelder det å kunne lære seg språket, Mikhail er takknemlig for den hjelpen han og hans landsmenn har fått. Han har fått med seg at 2022 er frivillighetens år i Norge.

- Selvsagt. Og inntrykket jeg har er at hele Norge ønsker å hjelpe oss. Det har de vist her, og det samme føler jeg når jeg treffer nordmenn i butikker og på biblioteket, sier han, før han setter seg på sykkelen og tar turen videre inn mot Ålgård sentrum og biblioteket. 

- Frivilligheten er spontan og rask

Offentlige myndigheter er mer omstendelige. Og så utfyller vi hverandre. Da lærer vi alle, sier ordfører i Gjesdal, Frode Fjeldsbø (Ap).

 

Kommunedirektør i Gjesdal, Pål Larsson.

Rådhuset

- For vår del ser vi at de frivillige har vært helt avgjørende. De har gjort den store jobben, understreker Gjesdals kommunedirektør Pål Larsson.

I likhet med ordfører Fjeldsbø er han full av gode ord for det Bjørn Lende og resten av de frivillige har fått til ved gjestgiveriet. Samtidig har det også vært krevende for kommunen. Larsson medgir at de ble tatt noe på sengen da de fikk den første telefonen lørdag 5. mars.

- Vi tenkte nok at vi hadde litt bedre tid, sier han, før han legger til:

-  Når de først kom tenker jeg at det var klokt at de kom til oss. De har hatt det godt her, de uttaler selv at de har fått en relasjon til folkene som er her, hverandre og omgivelser. Vi har god erfaring med å ta imot flyktninger, tilbake til 2015. Alt i alt har vi hatt et godt samarbeid med de frivillige, sier Larsson.

Forskjellige roller

Larsson påpeker at kommunen har hatt en annen rolle i forhold til hva de frivillige har gjort. Mens man på gjestgiveriet har stått for det daglige i form av aktivisering, mat og liknende har administrasjonen i Gjesdal kommune vært opptatt av hvordan de skulle rigge seg selv for å få alt til.

Det har dreid seg om legetjenester, det har dreid seg om utdanning, og at alt skal være på plass for de som etter hvert vil bosette seg i Gjesdal.

På barnetrinnet er det blitt ansatt en ukrainsk spesialpedagog, og det jobbes med å få til tilsvarende på ungdomstrinnet. Barna går sammen med de norske, og blir kjent med sine medelever. Også før de gikk på skolen ble det arrangert turer.

- Vi ser at barn og unge i Gjesdal tar kontakt med de som har kommet, og flyktningene var tidlig med på skitur til Sirdal. Bare det å reise på tur sammen gir en veldig god start for å bli kjent, og bli inkludert, sier Larsson.

Vi er på besøk rett ved månedskiftet til mai. Flere av flyktningene på gjestgiveriet er på leilighetsjakt, og det letes over hele regionen. Ikke bare i Gjesdal, men også i Sandnes, Stavanger og Sola.

Tilbake i øst ligger et krigsherjet Ukraina, der utsiktene til fred ser dystre ut i skrivende stund, mens det i idylliske Gjesdal trekkes de første lærdommene av det som har blitt opplevd i månedene siden flyktningene ankom.

- Jeg tenker at det er viktig å integrere frivilligheten. For oss som driver med dette så er det veldig slitsomt med byråkratiet. Norge har blitt et veldig byråkratisk samfunn, der ting tar tid og du må igjennom mye for å få ting til å skje. Vi må gjøre dette på kort varsel og kort tid. Om jeg hadde tenkt på alle de mulige problemene og utfordringene som kunne oppstått da jeg fikk telefonen den lørdagen, kunne jeg fort sagt: nei, dette går ikke, sier Bjørn Lende, og legger til:

- Vi kunne helt sikkert gjort enkelte ting annerledes. Vi kunne nok vært mer formelle på ting, og hatt mer struktur. Samtidig, vi har våre egne jobber, og vi gjør dette på vår fritid. Når det har vært på det mest intense, da går det fra tidlig morgen til sent kveld, da dyttes det som ikke er ekstremt viktig til side. Det har vært nødvendig for at dette skulle gå.

På Storahuset har man også trukket ut sine lærdommer.

- Hva har vi lært? Samarbeid er utrolig viktig. Ha en jevnlig dialog med de frivillige. Ikke bare dem som er på gjestgiveriet, men også hvordan vi klarer å engasjere frivilligheten i kommunen. Engasjementet hos de frivillige er alltid størst i en startfase. Engasjementet knyttet til flyktninger fra Ukraina har vært helt enormt. Folk har viktig bidratt, men hvordan klarer en å bevare det engasjementet når det har gått litt tid er noe vi er opptatt av, sier kommunedirektør Pål Larsson.

Ordfører Frode Fjeldsbø er først og fremst opptatt av å rose de frivillige, og påpeker at engasjementet på mange måter bekrefter det han allerede visste. Samtidig er han tydelig på at det også gir Gjesdal kommune en liten utfordring. Av det positive slaget vel å merke.

- Jeg er imponert og stolt over frivilligheten i Gjesdal og nabokommunene. De frivillige kommer fra hele regionen, og her er Gjesdal like de andre. Frivilligheten står sterkt, og det er et enormt engasjement. Det er et engasjement som er så spontant og så sterkt, at det utfordrer statlige byråkratiske institusjoner. Det utfordrer gjerne oss som en kommune også, når de er så "på" som de er her, sier Fjeldsbø, og understreker:

- Det er en god utfordring. Vi som kommune må sørge for å være grundige og skikkelige i vår saksbehandling, og når vi fatter våre beslutninger. Vi blir mer tunggrodde enn de frivillige, og så opplever kanskje vi at staten blir mer tungrodde enn oss kommuner igjen.

Siden artikkelen ble publisert har Gjesdal kommune bosatt alle de på gjestgiveriet som ønsket å bli boende i kommunen.