Kristin Dreyer (60) og Arnfinn Bærheim (69) solgte den store eneboligen og kjøpte en ny og lettstelt leilighet. Her kan de bo til langt ut i alderdommen.

Tok grep for egen fremtid

– Barna hadde for lengst flyttet ut, vi bodde to stykker i et hus på 250 kvadratmeter, som krevde mer og mer vedlikehold, til slutt følte vi det tok all tiden vår, sier Arnfinn.

Eneboligen på Stokka i Stavanger hadde de bygget selv, og det var her barna deres vokste opp. Men ekteparet nølte ikke med å flytte.

– Venninnene mine spør om jeg ikke savner huset og hagen, men jeg kjenner bare på en stor lettelse, sier Kristin.

Hagen, hvor de hver høst måtte fjerne flere tonn med løv, er byttet ut med praktiske krukker på terrassen.

Alderdom og demografiutfordringer er tema på KS' toppmøter 2023

Den store, nybygde leiligheten ligger på Tjensvoll i Stavanger. Her har de panoramautsikt, heis rett ned i parkeringshuset og dagligvarebutikk i første etasje.

– Vi trenger knapt å ta på utejakken for å handle, sier Arnfinn.

Praktisk i dag, og enda mer praktisk den dagen man blir dårlig til beins. Det samme gjelder leilighetsløsningen, hvor alle hovedrom ligger på ett plan, og hvor døråpningene er brede nok til rullestol. Takstua og takterrassen har trappetilgang, men det er også en stor balkong ut fra hovedetasjen i leiligheten, så det vil ikke mangle uteplass selv om man ikke klarer å ta trappa lenger.

Eneboligen var langt fra like aldersvennlig.

– Alle soverommene lå i andre etasje. Vi måtte ha bygget om hvis skulle blitt gamle der, sier Kristin.

Like over kommunegrensa, i Sandnes Rådhus, sitter kommunedirektør Bodil Sivertsen.

- Det nytter ikke bare å øke kommunale tilbud i takt med økte behov, advarer Sivertsen.

Hun mener folk må ta større ansvar for egen fremtid.

I Sandnes har de hatt en ung befolkning i årevis, med et stort fokus på barn, ungdom og barnefamilier. Nå må de flytte fokus.

– Vi får veldig mange eldre fremover, og må rette større oppmerksomhet på den aldersgruppen, sier hun.

Kommunedirektøren advarer mot å tro at alle utfordringer kan løses ved å øke kommunale tilbud i takt med økte behov.

– Det ville betydd milliarder i økte investeringer og driftsmidler, og det har ikke råd til. Vi får heller ikke tak i nok fagfolk, det er allerede kamp om leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, sier hun og legger til:

– Joda, vi skal bygge flere sykehjem, men det vil bli en lavere dekningsgrad enn vi har i dag. Det må vi alle ta inn over oss. Folk må bli boende hjemme lenger.

Ved møtebordet i rådhuset sitter også Rannveig Bærheim, pensjonert rektor, leder i Eldrerådet i Rogaland, deltaker i styringsgruppen for Leve hele livet i Rogaland fylkeskommune, og leder i sentralstyret i Landsforbundet for offentlige pensjonister (LOP). Hun nikker til det kommunedirektøren sier.

– Det blir viktig fremover at folk tar et større ansvar for sin egen alderdom, sier hun.

Sentrale spørsmål å stille seg er: Hvordan vil du leve når du blir gammel? Og hvilke grep tar du for å legge til rette for det?

I Sandnes inviteres alle over 75 år til miniseminaret «75 pluss» om å bli eldre i kommunen.

– Jeg oppfordrer alle til å være med på det. Der er det mye å lære og mange gode tips å få, om mat, helse og trening, og om bolig, sier Rannveig Bærheim.

Trening og aktivitet er avgjørende for at folk skal holde seg friske så lenge som mulig. I Sandnes samarbeider kommunen og frivillige lag og organisasjoner om en stor skala av tilbud, alt fra gruppetrening til foredragsrekker og kulturtreff.

Kommunedirektøren understreker:

– Dette med aktivitet illustrerer godt hva vi mener: Kommunen legger til rette, for eksempel med billige treningstilbud, men folk må selv ta ansvar for å få trent.

Les om Leve hele livet-satsingen

Bodil Sivertsen og Rannveig Bærheim er skjønt enige om at flere eldre ikke bare er en utfordring. Det gir også nye muligheter - fordi flere holder seg friske lenger.

– 80 er jo det nye 70, sier kommunedirektøren og utdyper:

– Generelt trenger 80-åringene mye mindre tilbud nå enn før. Mange på 80 er fremdeles spreke, og det blir veldig mange flere av dem i årene som kommer. Den ressursen må vi bruke.

Eldre må kort sagt hjelpe andre eldre hvis omsorgskabalen skal gå opp.

– Vi må ikke tenke på alle alderspensjonister som en gruppe som utelukkende skal ha hjelp. Mange kan bidra med mye i samfunnet, de har god økonomi og god tid. De kan ikke bare reise til Frankrike og drikke vin!

Da Rannveig Bærheim ble pensjonist, valgte hun bevisst å fylle tiden med det hun kaller «vettuge» ting. Nå leser hun saksdokumenter og flyr på møter.

– Vi må ikke sykeliggjøre de eldre, heldigvis er mange av oss friske. Og vi er en enorm ressurs. Også i forhold til pleie og omsorg. Du kan stille opp for andre som er sykere og dårligere enn deg selv, du kan lese for andre og gjøre alle disse små tingene som er så viktige for at vi skal ha gode, sosiale liv, ikke bare eksistere, sier hun.

Den samfunnsengasjerte pensjonisten er bekymret for signalene om at folk må jobbe mye lenger i fremtiden.

– Jeg er redd det kan føre til at folk er så slitne når de endelig får lov til å pensjonere seg, at de ikke orker å yte en frivillig innsats lenger. Det ville vært en krise, frivilligheten utgjør verdier på 30 milliarder i året i Norge, sier hun.

Rannveig Bærheim trives med livet som eldre. Men en ting synes hun er vanskelig:

– Jeg skyver foran meg noe av det vi jobber mest med gjennom Leve hele livet: Å tenke på hvordan jeg skal bo når jeg ikke klarer meg selv lenger.

Hun smiler og forklarer:

– Vi er så fornøyd med huset vi bor i at jeg ikke kan forestille meg å flytte. Så lenge vi klarer å kjøre bil, er huset ideelt for oss. Når vi ikke kan kjøre lenger, tar det sju minutter å gå til bussholdeplassen - med dagens tempo. Snart vil det ta ti, femten minutter og enda lenger. Og da har vi et problem.

Vi må ikke sykeliggjøre de eldre, heldigvis er mange av oss friske. Og vi er en enorm ressurs. Også i forhold til pleie og omsorg.

Rannveig Bærheim, leder, Eldrerådet i Rogaland

Rannveig Bærheim mener at bedre transportløsninger må på plass for å gjøre kommunen mer aldersvennlig. Sandnes er organisert med et tett sentrum, men kommunen er langstrakt og mange bor - som henne - utenfor bykjernen. Hun lister opp en rekke forslag til løsninger:

– Hva med å utnytte ordningene som allerede finnes enda bedre? Servicebussene som kjører til og fra dagsentrene på morgen og ettermiddag kan kanskje kjøre på dagtid også ? Og hva med skoleskyssordningen, kan den også være et tilbud til de som bor i distriktene?

– Gode ideer, sier kommunedirektøren.

Mange må uansett belage seg på å flytte fra enebolig til mer sentrale og lettstelte leiligheter.

– Jeg skjønner at det kan være vanskelig, og så lenge man kan tilrettelegge eksisterende boliger er det flott. Men heldigvis er det stor utbygging av leiligheter i Sandnes, så det er mulig å kjøpe sentrale boliger - og samtidig få solgt eneboligen, sier kommunedirektøren.

Også botilbudene må differensieres i årene som kommer.

– Vi trenger et mer variert boligtilbud for de eldre, spesielt boliger hvor det er tilbud om litt hjelp som gjør at man føler seg trygg, sier Bodil Sivertsen.

Hun forteller at de opplever en stor pågang fra pårørende.

– De sier ting som «mor er så ensom, hun må få et fellesskap». Og vi må nok vurdere å tilrettelegge for boliger med fellesarealer og servicetilbud. Men da blir det nødvendig å koble på frivillig sektor, som kan være med på å sikre sosiale relasjoner og behov. Kommunen kan ikke være selskapsdame.

På Tjensvoll er Arnfinn og Kristin opptatt av å få på plass de siste detaljene i den nye leiligheten. Begge har jobbet hele yrkeslivet i oljebransjen, i Aker BP, men nå er de på hver sin side av pensjonstilværelsen. Arnfinn gikk av for noen år siden, og har fått bedre tid til å gjøre ting utenom jobben. Nylig tok han på seg vervet som styreleder i sameiet, hvor det er 87 leiligheter. Kristin vil gjerne jobbe noen år til.

Ekteparet har etter beste evne planlagt og lagt til rette for å bli eldre: De har en praktisk bolig og gode pensjonsordninger, og de har tatt viktige samtaler med barna om hva de ønsker hvis de en dag blir pleietrengende. Resten får gå sin skjeve gang.

Drømmen er å være frisk nok til at jeg kan fortsette å løpe om kapp med barnebarna

Kristin Dreyer (60)

– Jeg tar det dag for dag, sier Kristin.

– Men mor fikk demens, og jeg vet av erfaring at det er viktig å ordne opp så godt du kan på forhånd, ellers kan det bli en stor belastning for barna.

Hun er ikke redd for å bli gammel.

– Det viktigste er å holde seg i form og være i vigør så lenge du kan. Trene, dra på hytta, være sosial og spise middager med familie og venner. Drømmen er å være frisk nok til at jeg kan fortsette å løpe om kapp med barnebarna, sier hun og legger leende til:

– Og kommer jeg på sykehjem, skal jeg ha min egen espressomaskin. Jeg drikker ikke det sølevannet av en kaffe de serverer der.

Alle foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Formidlet med DigiStory